|
Landsbyens vannbærer hadde to store krukker. De hang i hver sin ende av en trestang som han bar på tvers over skuldrene sine. En av krukkene hadde et skår, den andre var helt hel og perfekt. Etter den lange turen fra elven til huset leverte den alltid en full porsjon vann, mens krukken med skår bare var halvt full.
I to lange år skjedde det sånn daglig; vannbæreren returnerte med en og en halv krukke vann til huset sitt. Selvfølgelig var den perfekte krukken svært stolt over jobben den gjorde, helt perfekt utført og akkurat som den var skapt for. Den stakkars krukken med skår skammet seg imidlertid inderlig over sin feil, og var fortvilet fordi den bare kunne prestere halvveis det den var skapt for.
Etter to år med det den oppfattet som bitter tilkortkommenhet, tok krukken en dag mot til seg ved elven og snakket til vannbæreren: ”Jeg skammer meg over meg selv og jeg vil be om forlatelse til deg. Skåret i min side har gjort at vannet renner ut på veien tilbake til landsbyen og jeg har bare vært i stand til å levere halvparten av min del. På grunn av min svakhet må du gjøre all denne tunge jobben uten å få fullt utbytte for din innsats.”
|
Vannbæreren så på krukken. Så sa han: ”La du merke til at det er blomster bare på din side av stien og ikke på siden til den andre krukken? Det er fordi jeg alltid har visst om din svakhet, så jeg plantet frø på din side. Og hver dag når vi går tilbake har du vannet dem. I to år har jeg kunnet plukke disse vakre blomstene og dekorere bordet mitt. Uten deg akkurat som du er, ville jeg ikke hatt den gleden og skjønnheten i huset mitt.”
Vi har alle våre unike svakheter. Vi er alle krukker med skår. Og det er svakhetene og skårene som gjør våre liv i fellesskap så interessante og givende. Og som lar oss vokse og strekke oss mot uante gavepakker og belønninger et lite stykke lengre opp i veien. Husk å verdsette de forskjellige folkene i livet ditt. Tar du hver person som de er og ser etter det gode i dem, så mon tro hvilke blomster det bringer til ditt bord..
|
|
|
